Tidevann i Norge: Flo, fjære, sjøkartnull og stormflo
Hva er mekanismene som styrer denne rytmiske hevingen og senkingen av havoverflaten? Hva betyr referansenivåer som «sjøkartnull» for båtfolk og dykkere, og hva skjer når astronomisk springflo sammenfaller med et kraftig høstlavtrykk?
1. Tyngdekraft og astronomisk tidevann
Tidevannet oppstår som følge av gravitasjonskreftene fra månen og solen, i samspill med jordens egen rotasjon. Siden månen er mye nærmere jorden enn solen, utøver den omtrent dobbelt så stor tidevannskraft som solen.
I Norge opplever vi såkalt halvdaglig tidevann (semidiurnalt tidevann). Dette betyr at det er omtrent to høyvann (flo) og to lavvann (fjære) hvert døgn. Perioden mellom to påfølgende høyvann er omtrent 12 timer og 25 minutter.
Sjekk 48-timers varsel, vanntemperatur og flo/fjære-tabeller for 133 norske kystbyer på Tidevann i dag. Se f.eks. Tidevann i Bergen, Tidevann i Tromsø eller Tidevann i Oslo.
2. Springflo vs. nippflo: Månefasenes innflytelse
Høyden på tidevannet varierer gjennom måneden i en to-ukers syklus som styres av månens posisjon relativt til solen:
- Springflo: Inntreffer rundt fullmåne og nymåne. Da ligger solen, jorden og månen på linje (syzygi). Solens og månens tyngdekrefter forsterker hverandre, og vi får ekstra høyt høyvann og ekstra lavt lavvann.
- Nippflo (dødflo): Inntreffer ved halvmåne (første og siste kvarter). Månen og solen står i 90 graders vinkel i forhold til jorden (kvadratur). Kreftene motvirker hverandre delvis, og tidevannsforskjellen er på sitt minste.
3. Regionale forskjeller langs norskekysten
Hvorfor er det så stor forskjell på tidevannet i Sør-Norge og Nord-Norge? Svaret ligger i hvordan tidevannsbølgen fra Atlanterhavet beveger seg inn i Nordsjøen og Norskehavet:
- Sørlandet og Oslofjorden: Nordsjøen har såkalte amfidromiske punkter (tidevannsknutepunkter) der tidevannsamplituden er null. Det sørlige Norge ligger så nær disse punktene at tidevannsforskjellen sjelden overstiger 25–40 cm.
- Vestlandet og Trøndelag: Amplituden øker gradvis nordover. I Bergen og Ålesund er forskjellen vanligvis 1,2–1,8 meter.
- Nord-Norge og Finnmark: Tidevannsbølgen forsterkes i de åpne arktiske bassengene. I Bodø, Narvik og Vardø er tidevannsforskjellen ved springflo over 3 meter. Dette skaper enorme strømmer i trange sund, som f.eks. Saltstraumen.
4. Sjøkartnull og vannstandsnivåer
For sikker ferdsel til sjøs må alle dybder i offisielle sjøkart referere til et felles referansenivå. I Norge er sjøkartnull (LAT – Lowest Astronomical Tide) definert som det laveste teoretiske astronomiske lavvannet under rolige værforhold.
Dersom et sjøkart viser 2 meters dybde på en grunne, betyr det at det under nesten alle astronomiske forhold vil være minst 2 meter vann der. Ved middelvann eller høyvann er dybden tilsvarende større.
5. Værets påvirkning: Stormflo og meteorologisk bidrag
Det observerte vannstanden består alltid av to deler: det forutsigbare astronomiske tidevannet og det uforutsigbare meteorologiske bidraget (værpåvirkningen):
- Lavt lufttrykk: Et fall i lufttrykket på 1 hPa hever havoverflaten med omtrent 1 cm (den inverse barometer-effekten). Et kraftig høstlavtrykk på 950 hPa kan heve havet med over 60 cm alene.
- Pålandsvind: Sterk kuling og storm som presser vannmassene mot land og inn i trange fjorder stuver opp vannet ytterligere.
- Når et kraftig uvær faller sammen med springflo, får vi stormflo, som kan forårsake oversvømmelser på brygger og i lavtliggende kystbebyggelse.
Kilder:
• Kartverket Sjødivisjonen og Se havnivå API (kartverket.no)
• Meteorologisk institutt (hav- og kystvarsler)
• Forskrift om sjøkartnull og internasjonale hydrografiske standarder (IHO)